Etter punkteringen i årets Terrengsykkel-ritt måtte noe gjøres med hjul eller dekk. Innolite-felgene gir 2-3mm mindre bredde og høyde til dekket enn NoTubes-felgene, og da er det tilsvarende lettere å punktere. Jeg måtte rett og slett få tilbake volumet.

Det første som slo meg er at jeg må bytte til NoTubes-felger, og bare akseptere at jeg ikke lengre har Sub-Kilo-hjul. Siden jeg hadde bygget hjulene med 28 eiker, er letteste NoTubes-felg Crest på ca 340g. Urk, opp 100g pr felg! 1150g for hjulsettet er fremdeles lett, men ikke noe spesielt. Men hjulene ville nok bli vesentlig stivere.

Siden jeg ikke hadde Crest i 28h på lager, ble løsning nummer to prøvd først; å bytte til Raven 2.2. De jeg hadde veide nesten 100g mer pr stk enn 2.0-utgaven som stod på, så vektøkningen ble den samme.

Sykkelen så vesentlig mer "sti-sinna" ut med de store dekkene. Første prøvetur rundt på gårdsplassen røpet også en annen side ved dekkene: De oppførte seg overhodet ikke som Raven 2.0! Der hvor The Crow og Raven 2.0 har en tendens til å overstyre, altså ta tak i styret og ville svinge mer når du har begynt å svinge, så var Raven 2.2 helt nøytral og stabil, og fant ikke på noe tull i det hele tatt. En restitusjonstur til Ullevålseter med en kompis bare forsterket inntrykket, og jeg ble helt barnslig på veien hjem, med hopping, balansering på smale kanter, stupe inn i grussvinger, ned bratte nedovercrux etc. Dette var virkelig noe annet! Nå kan jeg dessuten beholde 954g-hjulene uten problemer.

Herved erklærer jeg Raven 2.0 som et rent grusdekk. Skal du sykle ritt som også går noe på sti, er Raven 2.2 tingen! Det ruller så godt som helt likt på grus og sti, men du blir to hakk tøffere når det røyner på. Nå er det bare å glede seg til Nissan Cup på Gullhaug!


Dette innlegget er en del av Dogstar.no.

Årets høydepunkt på rittfronten for min del er Terrengsykkelrittet. Endelig et ritt med fokus på terrengsykling og ikke bare landeveissykling på grus. Slike ritt passer meg veldig bra, fordi jeg er mye mer glad i en skikkelig tur på sti, enn en treningstur på grus eller asfalt. Treningen blir mye mindre "riktig", men farten på sti blir allikevel god. Og siden rollen som Småbarnspappa-fulltidsjobb-entusiastsykkelgesjeft-ektemann tilsier at jeg får begrenset med tid på sykkelen, blir de morsomme turene prioritert fremfor de "riktige". Da blir også én runde i rittet nok, i klassen 40-49. Eller "klasse gammel mann med rullator".

Det største usikkerhetsmomentet i årets ritt var om beina ville holde, og om hjulene ville holde. Jeg pleier å kjøre meg full av melkesyre, og så kommer krampene.

Et stykke etter starten lå jeg i en gruppe på 10-15 ryttere, mange av dem på hardtail. Jeg synes tempoet var litt høyt, så jeg ség lengre og lengre bak i gruppa. Men så fort grusen ble litt humpete, rullet jeg helt frem i tet igjen, uten å jobbe for det i det hele tatt. De på hardtail ble sittede og sprette, og mistet masse fart.

Inn i det første stipartiet lå jeg blandt de 5 fremste, men det spilte ingen rolle. Det var blitt så sølete av alle klassene som hadde syklet før oss, at det bare var å dytte opp til toppen. Derfra gikk det greit å sykle mesteparten helt ut på grusen igjen, selv om noen av utforkjøringene var litt på grensen til forsvarlige med Raven i 2.0. Men ute på grusen igjen var jeg glad for dekkvalget, for der merket jeg hvor sliten jeg hadde blitt. I skogen hadde jeg tatt igjen ryttere som startet 10 minutter før meg, men mange av dem klarte jeg ikke holde følge med på grusen. Huff, må kanskje trene litt grus.

Allerede opp Fjellstadbakken begynte jeg å merke litt krampetendenser, og måtte roe ned tempoet. Videre innover i skogen var det full gass igjen, og over den største myra så jeg Terrengsykkel.no-kjenningen Rune Røsten foran meg, som hadde startet 10 minutter før:



Etter et steinete utforparti på vei ned mot Nissan Cup-løypa smalt jeg bakhjulet i en stein, og 10 sekunder senere kjente jeg at bakhjulet svømte hit og dit. Jeg hadde punktert! Da ble det full klønestopp med dekk hit og slange dit, pumpe til syra kom, svette i øynene, på med hjul og kaste seg videre. Tapte ca 7 mintter (sammenliknet utfortiden min med ryttere jeg pleier å sykle ca like fort som), og var bare sånn passe fornøyd med det. Hadde selskap av to andre som allerede stod med flatt dekk på samme sted, og fant en bitteliten glede i at jeg kom meg videre før dem. Flere ryttere som passerte hilste også på. Og det var jo hyggelig! Tror jeg, da.


(Foto: Morten Mitchell Larød) Siste utforkjøring ned mot Skullerud. Ny slange i bakdekket og nesten like blid.

I den første motbakken etter Skullerud begynte det å nappe bak på lårene, og etter noen meter krampet det seg så ille at jeg måtte av og strekke ut. Resultatet ble at det krampet seg foran også, og da stod jeg der, da, med stokk stive bein og ute av stand til å bevege meg. Slulle jeg legge meg ned? Skulle jeg rope på hjelp? Mens jeg stod der passerte de i klassen min jeg trodde var raskest, og da gikk det opp for meg at jeg ikke bare måtte bryte rittet, men at jeg hadde ligget an til å vinne!

Jeg klarte etterhvert å vralte meg sakte oppover, og på toppen av bakken kom jeg meg på sykkelen igjen. Planen da var å sykle korteste veien til målområdet og bryte rittet.

Men da jeg kom til krysset der løypa gikk opp til høyre, og stadion var i retning rett frem, bestemte jeg meg for at det er for dumt å bryte. Jeg syklet rooolig opp den lange bakken, i girkombinasjonen 28-34. Fikk heng på en av de i klassen som hadde passert meg da jeg stod med kramper, og på første stiparti på toppen av bakken smatt jeg forbi. Rundt neste sving var den andre rytteren, og sannelig lurte jeg meg forbi i et vrient parti. Nå begynte jeg å kjenne at dette faktisk kunne gå bra allikevel!

Da jeg endelig kom i mål trodde jeg en stund at jeg var aller først, men det viste seg at jeg ble slått av Per Magne Aadnøy fra Romeriksåsen SK, med fattige 1:37. Men med tanke på punkteringen og at jeg på et punkt hadde bestemt meg for å bryte, må jeg si jeg er fornøyd. 2.plass med pung!

Men punktering, med Eclipse-slange? Det er jo ikke noe god reklame! Etter at jeg tok i bruk 954g-hjulene med Innolite karbonfelger, har jeg merket at jeg har dunket forsiktig nedi med bakhjulet rett som det er, noe jeg bare gjorde ytterst sjelden med NoTubes-felgene på det forrige hjulsettet. Etter rittet tok jeg av bakdekket, og lute på om det faktum at Innolite-felgen både er mye smalere og har mye høyere kanter enn NoTubes-felgene, hadde noe med saken å gjøre. Jeg blåste opp Raven 2.0 på begge felgene til 30psi, og målte at dekket ble 2-3mm høyere og bredere på NoTubes-felgen! På Innolite-felgen ble en mye større del av dekket holdt "fanget" bak de høye sidekantene på felgen. Den visuelle forskjellen er formidabel, det er som to forskjellige størrelser av samme dekk! Løsningen ble å sette på Raven 2.2. Det gav andre overraskende resultater ut over større volum. Les mer i egen post om dette.


Ole - med pung.


Dette innlegget er en del av Dogstar.no.